Vi fikk testet båten!
- Nils
- 26. sep.
- 2 min lesing
Det er på tide å sette kursen tilbake til Tahiti. Det er et par timer før solnedgang og vi sjøklargjør båten. Den vinden som for to dager siden har slått imot og det som skulle være en skarp slør ble i stedenfor en kryss. M&P har et fly de må rekke i morgen og vi seiler ut Avamoapasset på Huahine, med to rev i storseilet. I lagunen, innenfor revet er det stille og rolig og lite bølger. Med en gang vi er utenfor revet kjenner vi godt de 2,5 meter høye dønningene. Vi får en fantastisk solnedgang. Vi ser en hval på noen hundre meters avstand før Camille roper: "HVAL FORUT". Jeg dreier roret kraftig til babord og en stor knølhval passerer et par meter ved siden av båten. Det er første gang jeg har holdt på å kræsje med en hval! Den viser oss den hvite buken sin før den sakte svømmer avgårde. Hvalen dykker og gir oss en siste hilsen før den enorme, majestetiske halen hilser oss farvel. 90 nautiske mil nattseilas venter! Utover natten slår vinden enda mer i mot og øker på. De fleste katamaranene er ikke så god på kryss siden de ikke har kjøl så vi bruker den ene motoren for å klare å holde kursen. Jeg tar første vakten. Sjøsprøyten slår inn over dekk og regntøyet tas på. Vinden øker på og med 29 knops vind i kastene og kavete sjø er det ganske ubehagelig å være ombord. Ved midnatt går Camille på vakt. Brottsjøene slår inn over båten mens vi seiler innover i mørket. Sitat Camille: "Jeg synes det er jævelig å ikke se bølgene i mørket. Plutselig får man 10 liter saltvann i trynet. Jeg må bare stole på instumentene". Jeg sover i cockpiten mens Camille styrer Fafapiti trykt gjennom natten. Klokken tre går jeg på vakt igjen og skimter lysene fra Moorea i det fjerne. Vinden løyer i det vi runder nordsiden av Moorea. Vi kan falle av noen grader og vinden dreier i tillegg. Motorene skues av og vi får en fantastisk slør de siste to timene frem til Tahiti. Det er et slitent mannskap og ikke minst kaptein som endelig kan ankre opp i den stille, blå lagunen.
Kommentarer