En røff start

Med 12 timers tidsforskjell og en kropp som fortsatt tror det er tirsdag i går, tar det tid å komme inn i rytmen. Første natten våknet jeg klokken 00:30 – lys våken og klar for... ja, absolutt ingenting. Men det ga mulighet til å stå og stirre beundrende den tindrende stjernehimmel over marina Tahina.

Alle langturseilere vet at det er to ting som er sikkert: 1) Alt går i stykker. 2) Alt tar dobbelt så lang tid som planlagt. Jeg hadde satt av en uke til litt vedlikehold. Nå har det gått to uker og jeg holder fortsatt på. Generatoren startet ikke, rett etter en større motoroverhaling. Takk for den!

Vi hadde hatt en lokal fyr som skulle sjekke båten jevnlig. Han hadde visst prøvd å starte generatoren, mislyktes, og gitt beskjed til mekanikeren – men ikke til meg! Og mekanikeren? Han hadde selvfølgelig ikke gjort noe som helst. Velkommen til Fransk Polynesia!

Generatoren trengs for at watermakeren skal fungere, og siden vi skulle vaske ned båten, la vi oss til kai for å få vann. Da jeg sjekket motorrommet var det nesten en liter grønn kjølevæske på dørken. Ikke et godt tegn, for å si det mildt. Mekanikeren kom til slutt og nå er maler både generatoren og styrbord motor som en katt.

Neste kapittel: Båten skal på land for et etterlengtet lag bunnstoff. Tirsdag morgen kl. 05:30, jeg trykker på startknappen til babord motor. Ingenting. Null reaksjon. Bare mørke og stillhet. Det gamle trikset med skrutrekker på startmotoren virket heldigvis og motoren startet med et lite gnistregn. Startbryteren er tydeligvis ødelagt. Deilig å være båteier!

Med en fantastisk soloppgang over Tahiti,

fikk vi en fin seilas bort til verftet og båten står nå trygt på land.