Fra Fakarava til Marquesasøya Ua-Pou

Endelig fangst!

Etter å ha ventet på et værvindu i over to uker så er vi endelig klare til for overfarten til Marquesas øyene. Siste dagen før avgang seilte vi ned til sydpasset på Fakarava for å komme oss litt lenger øst. Fordelen med å komme østover er at vi får en bedre vindvinkel på overfarten. Vi hadde i utgangspunktet håpet å komme oss til noen øyer enda lenger øst, men nå dukket det opp et brukbart værvindu så vi tok beslutningen om å dra direkte til Marquesas. Vi skal seile mot passatvinden og må krysse for å komme frem. Et værvindu for oss betyr at vi kan stå opp så lenge som mulig på en hals, det vil si at vi slipper å krysse frem og tilbake, noe som medfører at vi må seile nesten dobbel distanse. Vi kjøpte en katamaran som vi er veldig fornøyd med. Fordelen er veldig god plass, den ruller mye mindre i bølgene og er veldig komfortable å være om bord i. Ulempen er at den ikke er så god på kryss! Den har nesten ikke kjøl og drifter en del sidelengs, som betyr at vi ikke klarer å stå så høyt mot vinden som enskrogsbåter. Det betyr vi må seile lengre distanse når vi krysser mot målet.

Vi våknet spente i grålysningen og spiste frokost mens solen steg opp over palmene på Fakarava. Båten ble sjøklargjort og vi er klare for avgang. 560 nautisk mil til vi kommer frem til Marquesasøyene.

Inne i atollen er det lite bølger og vi får drømmeseilas, en deilig slør i timen det tar å komme ned til sydpasset. Vi fantaserer om at vi skulle hatt disse forholdene hele veien

Vi seiler igjennom sydpasset, passer over «wall of sharks» og alle de tusenvis av haiene som lever der nede, som jeg dykket med for noen uker siden. Dønningene dundrer mot revet og ikke lenge etterpå kjenner vi dønningene røsker tak i båten. Camille mener det er som å sitte på en vilter hest. Vi strammer in seilene og klarer å stå rett på mål og farten er rundt 6 knop som er bra. Vi håper å være fremme om 5 dager.

Bølgene er veldig kavete, og det betyr at det er ubehagelig å være om bord. Årsaken er at det kommer store dønninger fra syd og den østlige vinden lager også bølger som til sammen blir veldig rotete sjø. Sydover er nærmeste kontinent sydpolen! Det er for mye bevegelse i båten til at vi orker å lese eller spille spill, men lydbøker gjør susen. Det er en fantastisk solnedgang og Knut Ludvig blir med Pappa på første nattevakt. Det er deilig å suse innover i natten med stjernehimmelen som gnistrer over oss. Etter noen timer stiger fullmånen opp i horisonten og lyser opp nattehimmelen for oss. Månen er rett i baugen og vi seiler på den glitrene måneskinnsveien. Jeg skimter en mørk sky i horisonten som rask nærmer seg. Vinden øker og regnet begynner å hølje ned. 28 knop på vindmåleren og vinden uler i riggen. Farten på båten øker og vi er oppe i 8,5knop. Jeg går opp i vinden og slipper i skjøte for å redusere kreftene på masten. På høy tid å sette rev i seilet! Vi tar to rev og Camille tar over skuta og styrer med stødig hånd. Fem timers nattevakt venter.

Klokken 02:00 er det min tur igjen, det er fortsatt noen små regnbyger med vindkast en gang i blant, men vinden er relativt stabil utenom vindkastene  mellom 10-14 knop. Grålysningen kommer nesten umerkelig, mens himmelen endrer seg i ulike nyanser av blå, grå, rosa og oransje pastellfarger. Klokken fem kommer solen opp over horisonten i en gnistrende soloppgang.

Jeg ligger i sengen og slumrer når jeg plutselig hører Camille rope, NIIIIIIILS. Jeg spretter opp og løper opp i cockpiten. Fiskesnøret står i helspenn og en stor rugg speter opp og ned i vannet 150 meter bak båten. Jeg prøver å dra inn snøret med fiskesnella, men det er utrolig tung og jeg må ta flere pauser. Vi seiler i nesten syv knop og jeg ruller inn genoaseilet for at det skal bli lettere å dra inn snøret. Det skulle jeg ikke ha gjort! For i kampens hete mistet vi all farten på båten. Fisken rykket i snøret og svømte under båten, snøret stod i helspenn i noen sekunder før det plutselig ble helt slakt. Skuffelen lyser ut av øynene på Johan, Knut Ludvig og Pappa. Denne gangen vant fisken, og vi tapte.

Et nytt sluk ble festet på, en sølvglinsende squid. Stemning er ikke så god, og vi fantaserer lenge om sushien som forsvant. Det rykker i snøret igjen. Vi har fått enda en fisk på kroken. Ryktene og legendariske fangster på havstrekket til Marquesas er kanskje sanne. Snøret er i helspenn. Det er en stor rugg, selv om den er mindre enn den vi akkurat mistet. Det er tungt å dra inn snøret og fisken dro ut snøret flere ganger, da den gjorde utfall for å stikke av.

Denne gange var vi bedre forberedt og kleppen lå klar i cockpiten. Etter nesten 10 minutters snellekamp var fisken rett bak båten. Med et kraftig hugg satt tunfisken på kleppen og jeg fikk dratt den om bord. Endelig fangst og det blir sushi til middag.

De er en glinsende, smellfeit Pacific blue fin Tuna vi har fått. Fryseren (som ble konvertert til kjøleskap etter at kjøleskapet ble ødelagt) ble fylt opp av fine tunfisk fileter.

Dagene går og stemningen er god, og barna får mulighet til å kjede seg litt. Vi passer halvveis etter to og et halvt døgn. Ikke mange timene etter dreier vinden imot, vi ruller inn genoaen og starter motoren. Tredje natten er rett rundt hjørnet og det er første gang jeg får 4,5 times sammenhengende søvn. Bra Johan hadde «våkne opp mange ganger på natten trening» med oss da han var liten, så vi er godt forberedt!

Vi ser på avstanden til målet vårt Nuku Hiva og regner ut hvor lang tid vi bruker på å seile frem dit. Vi ønsker ikke å komme frem i mørket siden det da er vanskeligere å se undervannsskjær og gjør det mer risikabelt å ankre opp. Med farten vi holder nå kommer vi ikke frem før solnedgang! Planen blir endret og vi justerer kursen noen grader mot øst og sikter på Ua-Pou øya. Det er 25nm kortere dit og da kommer vi frem i lyset. Vi får en vinddreining som gjør at vi kan seile siste natten. Det er deilig å slippe motorduren og bare høre bølgene langs skroget.  

Jeg skuer ut horisonten og ser noen store skyer som er høyere enn de andre skyene. Polyneserne brukte blant annet skyene til å navigere med på dagen. Det går en time or så: Land i sikte!'

Det 1230 meter høye fjellet Mount Oave, på Ua-Pou bryter gjennom skyene. Stemningen stiger til uante høyder om bord og fire og et halvt døgn etter vi forlot Fakarava kunne vi endelig ankre opp i Hakaotu bukta. Det er bade tid og temperaturen er fortsatt akseptable 27 grader. Vi er endelig fremme og turen lengste og forhåpentligvis tøffeste seilas er unnagjort.